Topptur

Ski-safari i Sør-Amerika

Du trenger ikke å reise til den andre siden av jordkloden for å oppleve et skieventyr, men med tilgjengelige turbeskrivelser og digitale kartverktøy, må vi nesten se bort fra den informasjon som finnes, hvis vi ønsker å bli overrasket når vi skal på tur.


Nordmenn er privilegerte og heldige som har tilgang til så mange karttjenester som er godt egnet til turplanlegging. For å planlegge turen vår gjennom høyfjellet i Chile, ble vi nødt til å kjøpe tilgang til topografiske kart over hele verden. Dessverre var ikke datagrunnlaget i området vi skulle komplett. Kartene var bra nok til å få en oversikt over ruten vi hadde tenkt å gå, men det var umulig å vurdere terrenget og å tegne inn den beste ruten. 

 

I mangel på detaljerte kart over området, lette vi på nettet og i bøker for informasjon om ruter til de forskjellige vulkanene langs traversen vi hadde tenkt å gå. Vi fant bilder av vulkanene på sommerstid og noen nokså mangelfulle beskrivelser av sommerruter, men ingen informasjon om skibestigninger.

 

Til slutt fikk vi kontakt med en lokal guide som ga oss litt informasjon om vinterens snøforhold. Han mente også at selv om disse vulkanene var blitt besteget på ski tidligere, var det kun hver for seg, og ingen hadde gått en travers fra topp til topp som den vi planla. 

  

Turen kom til å bli cirka 150 kilometer lang med cirka 10.000 meter stigning over flere vulkaner og fjell i grenseområdene mellom Chile og Argentina. Om været ble godt og vi holdt oss friske, beregnet vi å gjennomføre turen på seks til syv dager.

 

Hvordan beregne matmengden?

 

Dette var den største utfordringen! Manu Par, Kaj Sønnichsen og jeg hadde bestemt oss for å ta med mat og drivstoff for ti dager, men hvordan pakke alt man trenger på en ti-dagers tur, uten at sekkene blir for tunge til at man klarer å bevege seg raskt og effektivt i bratt terreng?

 

For oss ble slagordet «light is right, speed is safety».  Hvis man skal få ned vekten på sekken, nytter det ikke å kjøpe en spiseskje av titan og ta med en jernstekepanne. Kun det nødvendigste skal med, og alt skal være så lett som mulig.

 

Dette var ikke nytt for oss. Alle tre i reisefølget er aktive i randonee-miljøet i Nord-Norge og godt vant til lange turer i vinterfjellet med minimalt med utstyr. Vi har boder og garasjer fulle av utstyr i karbon, titan, og annet lettvektutstyr fra før.

 

For luksusens skyld hadde vi med to og en halv bok, pulverkaffe, og en liten høyttaler på 50 gram. Ellers ble matrasjoner på 700 gram per dag pakket ned i hvite dynemma(verdens sterkeste og letteste fiber) – sekker, sammen med dunsoveposer og fire par sokker delt på tre personer. 

  

Selv om det er lett å bli fanget i leken om å pakke sekken så lett som mulig, må man ha respekt for naturen og ta med alt utstyr som er nødvendig for å ivareta seg selv.

 Av fellesutstyr for turen hadde vi kun med det vi mente var nødvendig:

 

  • En Garmin Inreach: klokke med GPS og værmelding-funksjon.
  • En førstehjelpspakke skreddersydd av Kaj, teamets akuttsykepleier og kursholder for Utemedisin.no.
  • Et blandet utvalg av tau, Voile Straps, sølvteip, strips og annet stæsj til å reparere alt fra skistøvler til teltduker.
  • Et Petzl Rad-system for bre-redning
  • 5L MSR reactor for snøsmelting og vannkoking.
  • Access 3-telt fra MSR, et romslig og lett helårstelt.

 

Robust og lett telt

 

Av fellesutstyret er det teltet vi sparer mest vekt på. Et klassisk ekspedisjonstelt for 3 personer til vinterbruk veier ofte minst fire kilo. Hadde det vært en kortere tur eller i mindre eksponerte omgivelser hadde vi kanskje valgt et lettere telt med bare én duk, eller tatt med en presenning og brukt skistavene for å spare vekt, men nå ville vi ha litt større sikkerhetsmargin og med lette dunsoveposer var det veldig viktig å unngå kondens i teltet for å holde posene tørre. 

 

Vi bestemte for Access 3-teltet til MSR på grunn av den lave vekten. Med karbomstenger og en vekt på kun 2 kilo, er teltet en perfekt kombinasjon av robust vintertelt og lettvekts-ly. For å sikre oss mot hardt vær festet vi ekstra barduner på teltet og fulgte nøye med været. På dager med mye vind brukte vi god tid til å bygge levegger med snø for å beskytte teltet.

Reisen startet ved veien ende

 

Etter mye planlegging og forberedelser ble vi sluppet av en lastebil der veien sluttet, langt til fjells. Tre menn alene i fremmed landskap med 20-kilos sekker begynte å klatre mot første leirplass ved Lagunas de Teno. Der slo vi opp teltet, omringet av snødekte fjell. Jeg følte vi hadde kommet frem til toppturparadis.  

 

Etter vi hadde besteget Volcan Planchon på dag to, begynte den egentlige traversen. Dag tre skulle vi gå den første lange etappen sørover. Her møtte vi de første utfordringene med de dårlige kartene.

Vi møtte mange små rygger og daler av løst vulkansk grus som ikke var vist på kartet, men som vi likevel måtte krysse på tvers.

 

Når vi kom frem til Laguna Aguas Calientes, et kaldt sted som hadde skuffende lite «aguas calientes» ble vi nøtt å sitte i teltet på grunn av dårlig vær. Nå var vi glad for at vi hadde tatt med et skikkelig telt ettersom vi satt værfast i 36 timer.


Heldigvis ble vi belønnet med nysnø og sol når stormen var ferdig. Gleden av å kjøre løssnø ned en vulkan helt alene med to gode venner er mye større enn vekten av en tung sekk! Noe som førte til at vi brukte de to siste reservedagene våre på ekstra ski-kjøring. 


Tilbake
Eksperttips
 
Topptur

Slik fungerer skredsøkeren

 
Topptur
Vit hva du skal se etter
 
Løpetur
Velg riktig løpesko
 
Tips til en morsom og billig ferie
 
Løpetur
Spensttrening for langdistanseløpere